Karoline (gleder meg til MGP) 🏳️🌈 =D · @Karolinsk
25th Jun 2022 from TwitLonger
Ting jeg ønsker å være - jeg måtte skrive noe <3
Noe av det mest vanskelige i livet mitt er hvor ofte jeg blir skuffet over virkeligheten. For jeg er og har alltid vært og vil være en optimist og det gjør også at jeg ofte blir så skuffet når ting ikke løser seg og virkeligheten ikke lever opp til forventningene. For noen ganger blir en selv eller andre syke og det man trodde var en småting var noe mye verre, noen ganger leser man om ting som kan gå til helvete i USA og så tenker man at det er 2022 og verden må jo ha kommet lenger, men så skjer det likevel og man er så glad over at man ikke er en kvinne i USA som mister abort-rettigheter som man blir minnet på at man aldri må ta for gitt. Noen ganger er det februar 2020 og man leser om korona uten å ta det helt på alvor fordi pandemier er noe man kjenner fra historiebøker og dystopier og så skjer det på ekte og man mister så mange av tingene som ga en glede i hverdagen i lengre perioder. Og noen ganger våkner man og sjekker Twitter før man sjekker Nrk.no og straks angrer fordi man leser om skyting i Oslo sentrum som gjør at verden føles bittelitt mer skummel enn kvelden før. Og alle de gangene verden går litt i stykker og man blir minnet på at ting av og til ikke går bra så tenker jeg at det kanskje hadde vært lettere om jeg var pessimist for jeg har ikke lyst til å være det, men de slipper i det minste å bli stadig overrasket og skuffet. De forventer at kjipe ting skjer og så skjer de og så kan de være sånn "hva var det jeg sa" og kjenne det som en bekreftelse på at de hadde rett. Selv blir jeg alltid like overrasket.
Jeg tror det er litt fordi hjertet mitt er som en ballong eller en gatelykt eller et fyrtårn eller en av de kulene som man rister på og så snør det. I hjertet mitt er verden alltid litt magisk for jeg elsker menneskene jeg har i livet mitt, de som jeg merker at bryr seg om meg selv om de ikke trenger det, men så gjør de det likevel. Jeg elsker bøker og musikaler og tv-spill, jeg elsker at sjokoladeboller finnes, jeg elsker solen, men også lukten av regn i lufta om morgenen, jeg elsker å se snø falle i lyset fra en gatelykt eller milde sommervinder på hytta. Det er så mange ting i livet og virkeligheten som jeg syns er helt magisk og som får meg til å smile og de er så mye nærmere hjertet mitt enn alt som er kjipt at en del av meg alltid forventer at ting kommer til å gå bra. For jeg vet at Donald-blader ikke er virkeligheten og at verden er noe annet enn triumferende musikaløyeblikk eller toneskift-crescendoer i Eurovision-sanger, men den kan være det, verden har potensiale til å være helt fantastisk og det føles derfor ekstra skuffende og sårt når den ikke er det og alt velger å gå i stykker i stedet.
Samtidig så føles det som om det er ekstra viktig å være optimist på ren trass jo mer grunner verden gir til ikke å være det. For det føles som et "lett" alternativ å være pessimist når man leser om klimakrise og kriger og pandemier og skyteepisoder der folk dør og jeg skjønner at det kan være fristende å grave seg ned eller gjemme seg under dyna, men det hjelper ikke noe å gi opp. Jeg vet at ikke alt ordner seg og at å lære at verden er vanskelig er en del av å vokse opp, men jeg vet også at det skal veldig lite til for å være et lys i noens liv. Mange jeg kjenner og har kjent har vært fyrtårn i midt liv; mennesker som har vist at de virkelig vil meg vel og heier på meg og det skal veldig lite til for at de gjør vanskelige dager bedre og jeg vil være hun som er farger og livsglede og troen på at ting kan bli bedre. Jeg vil være som Amelie i filmen med samme navn, en av de som finner små mirakler overalt og deler dem med verden. Og jeg er skuffet over virkeligheten stadig vekk fordi den ikke lever opp til potensialet eller fordi det skjer grusomme skyteepisoder og annet dritt som gjør at verden føles mindre trygg og god, men jeg elsker verden likevel fordi fine mennesker finnes. Og bøker og musikaler og shave ice på Aker Brygge. En av de tingene jeg IKKE er skuffet over er at det skal så lite til for å gjøre dagen min bedre og lettere.
I dag skal jeg stå på stand for Human-Etisk Forbund i Pride Park. Jeg skal få folk til å ta morsomme bilder og heie på kjærligheten og ha fargerike klær og solkrem i veska. Det er kanskje en ganske liten ting, men det er de små tingene som ofte betyr mest og jeg håper jeg kommer til å gjøre en forskjell og at jeg for noen kommer til å være et av de små, fine øyeblikkene som minner dem om at verden ikke er bare kjip, men tidvis også litt magisk. For jeg drømmer om mange ting som å skrive bøker eller musikaler eller å oversette musikaler eller å vinne i Lotto, men om ingen av de tingene skjer er det helt greit så lenge jeg i det minste er en person som en gang har fått noen til å smile. Om det er via å være omsorgsfull eller å si alfabetet baklengs eller å gi bort noe jeg har fargelagt eller skrevet eller på annen måte så vil jeg være en som folk tenker på med et smil. Jeg vil være hun som er karolinsk og oppmuntrende og som forteller noen at det finnes positive ting også i verden, ikke bare dritt.
Om det er noe pandemien lærte meg så er det at å reise eller å finne på masse ting ikke er det som betyr mest. Det å kunne ta en lunsj på Peppes eller å treffe familie eller å kunne gå inn i en bokhandel betyr så mye mer, de små tingene er det man savner mest når man mister dem. Så jeg håper jeg er en liten, men fin ting i folks liv. Et lite finurlig øyeblikk man kan smile over. Ikke alt kommer til å gå bra, ikke alle ting ordner seg, virkeligheten kan være skummel og overveldende å forholde seg til, men lyktestolper finnes og mennesker som er fyrtårn og jeg finnes og håper at jeg en dag inspirerte deg bittelitt før jeg gikk videre ut i livet med musikalsanger i hjertet og alle ordene.